Unfolded Landscape #1

“Unfolded Landscape” consists of several outdoor installations working in the field between nature and human intervention in nature. The area of the site specific works stretches from the City Hall of Sandvika to Henie Onstad Art Center; an area which contains the whole specter from beautiful nature and the Oslofjord, to highway and heavy traffic.

By invitation from the municipality of Bærum and the regional art exhibition Kunst Rett Vest, and in collaboration with Norwegian artist Vigdis Storsveen, a series of five site specific outdoor installation are about to be realized.

“Unfolded Landscape #1” consist of 102 lacquered steel circles, partly reflecting the viewer and the surroundings. A text by poet Tor Ulven is carved into 24 of the circles.

Text by Janike Kampevold Larsen about Unfolded Landscape #1 and #2, in Norwegian:

En gangvei i Bærum følger Gamle Drammensvei på oversiden av E18. Hvis man går fra Sandvika mot Oslo, har man Høvikodden, den lille øyen kalt Danmark og hundrevis av båter til høyre for seg og en betongvegg til venstre for seg. Et kulturlandskap på den ene siden og et stykke industriell infrastruktur på den andre. Få vil være i tvil om hvilket landskap de foretrekker. Men de er begge landskap. Den vakre sjø- og parkutsikten er et klassisk landskap for oss, betongen er noe vi tenker på som kjedelig, stygg, kald – fremmedgjørende til og med. Ikke desto mindre ferdes de fleste av oss daglig i slike landskap. Ja, i hverdagen er det av og til bare slike landskap vi ser – gangveier, kjørebaner, asfalt betong og stålrekkverk – samt stadige glimt av de ”virkelige” landskapene fra disse.

I akkurat denne betongveggen er det støpt inn sirkelrunde forsenkninger, og i noen av disse har Vigdis Storsveen og Lise Wulff felt inn ord. I en rekke av dem er der installert speil. Ordene utgjør et dikt av Tor Ulven, en poet og forfatter som ofte beskriver våre hverdagslandskap: asfalt med sølepytter, deler av landskapet på Årvoll der han bodde, små skogholt langs veien og mellom husene, hager og ikke minst utsikter fra vinduer, T-baner og biler.

Tor Ulven var en forfatter som var ekstremt opptatt av hvordan vi ser. Når han beskriver vår fysiske virkelighet, gjør han det på en måte som understreker dét at noen ser. Hvert enkelt blikk er spesielt; Hver og en av oss ser annerledes og basert på vår personlige historie, ideologi, psykologi, kunnskap og en assosiasjonsverden som alle bidrar til å forme blikket vårt. Men han er også opptatt av den som ser, og av at den som ser er tilstede på et bestemt sted og observerer verden på sin måte. Den personen som ser i verden, vil tenke, assosiere og dermed skape et betydningsfelt av det som betraktes, det være seg et vakkert landskap, en gangvei, eller betongmuren ved siden av den.

Samtidig vil han svært ofte skape en forestilling om at tingene vi ser, er der også når vi ikke er der og ser dem. Når vi virkelig blir klar over at vi ser og leser verden, er ikke veien lang til å tenke at det vi ser skal ligge der også etter at vi har sluttet å se, når vi har beveget oss bort – eller gått forbi som tilfellet er med en gangvei.

Diktet går slik:

I den skumre timen

av klarsynt

forarming:

til slutt

står (du) ikke

og ser (deg)

i speilet,

(du)

er speilet

som speiler (ditt eget)

fravær.

Diktet er ikke av Ulvens letteste, og det kan leses på flere måter. Det kan for eksempel leses slik: I skumringen blir klarsynet dårligere, da vises ikke verden like godt som i lyset; den forarmes, blir svakere og lar seg ikke tyde. Til slutt, når det er blitt mørkt, finnes det ikke lenger noen vekselvirkning mellom blikket som ser og verden som sees på. Diktet henvender seg til et du som ser seg selv i et speil. I mørket vil det imidlertid ikke lenger se verken speilet eller sitt eget speilbilde. Men speilet ser heller ikke du’et. De ser det samme da: et mørke, et fravær. De er blitt det samme i dette mørket Vi kan kanskje si det samme om å gå og se i et landskap. Når ingenting kan tydes mer, når vi ikke lenger kan spore vårt eget blikk, er det ikke mørket vi ser, men fraværet av verden. Og samtidig: da er vi virkelig en del av landskapet, ettersom vi ikke kan skjelne forskjellen på det og oss selv. En god tanke for en vinterkveld?

De mange speilsirklene langs dette strekket av Gamle Drammensvei speiler, så lenge det er lyst, himmelen, deler av landskapet på den andre siden av gangveien, og i tiendedels sekunder den som går forbi og kanskje rekker å få et glimt av seg selv i ett av dem. I mørket speiler de ingenting og dermed fraværet av oss som seende og lesende.

Gangveien er en passasje – et sted vi ofte tenker vi bare skal komme oss forbi slik at vi når frem til det virkelige stedet; til bussen, til butikken, eller til den kule røde broen like bortenfor, og over den til den vakre grønne odden som broen leder til. Der ute har de to kunstnerne satt opp en portal som rammer inn en utsikt som vil variere i forhold til hvor man står, en mer klassisk utsikt. Men gangveien, og diktet som kan leses der, bidrar til å gjøre passasjen mer interessant og til å gjør betonglandskapet til en del av den virkeligheten vi regner som levende og interessant. Når man først har sett og lest ordene på betongen, trer også resten av veggen frem som del av landskapet. Kanskje den også kan leses, som en type materialitet som speiler nærvær når den sees på, og fravær når den ikke kan sees en mørk vinterkveld. Dersom den grønne odden på andre siden av broen er målet, vil man, når man er kommet fram, tenke på seg selv som en som ser og leser virkeligheten, fordi man har blitt klar over seg selv som seende på veien dit.

Janike Kampevold Larsen har en doktorgrad på Ulvens forfatterskap og jobber nå som landskapsteoretiker på Arkitektur og designhøgskolen i Oslo.